Vi har handlet inn det siste vi mangler og pakket alt i 4 nyinnkjøpte North face-bagger. Vi skal avslutte ferien på Zanzibar så det er vanskelig å holde seg under de lovlige 23 kiloene, men etter en tøff saneringsrunde er vi alle i mål.

Kilimanjaro er verdens høyeste frittstående fjell og ligger i Tanzania. Turen ble bestilt gjennom Afrikasafari. Vi valgte å gå Machame ruten, 7 dager, 6 netter, og det var Zara Tours som sto for guiding og opplegg. Begge deler en positiv opplevelse. Vi ble fulgt svært godt opp under hele reisen.

Med oppmøte på Gardermoen kl. 05.00  for flygning til Amsterdam – Nairobi – Kilimanjaro, ble det en lang dag. På Kilimanjaro flyplass ble vi møtt av en sjåfør fra Zara Tours og kjørt til Springland hotell i Moshi, hvor vi skulle bo før og etter oppstigningen.

Etter en god nattsøvn ble vi med på en guidet tur inn til Moshi før vi dro tilbake på hotellet for å pakke om. Alt vi ikke ville få bruk for på fjellturen ble pakket i sekker og plassert på oppbevaring den uken vi skulle gå i fjellet.


På marked i Moshi by


Bybildet

Moshi var en sterk opplevelse. Mye fattigdom og forsøpling og totalt annerledes enn alt hva jeg tidligere har sett. Etter byturen var det klart for en brifing med Zara Tours om opplegg, bekledning m.m.

Dag 1 – Machame Gate – Machame Hut
Dagen startet med frokost kl. 07.00 og kl. 08.45 sto bussen klar for å frakte oss, ett svensk par og to damer fra Canada, til startpunktet Machame Gate. Turen fra hotellet til Gaten tok omtrent tre kvarter. I forkant hadde vi fått utdelt lunsjbokser og 3 liter vann som vi la i dagstursekkene våre. Dagstursekken innholdt ellers solkrem, solhatt, regntøy, kamera, energibarer, toalettpapir, antibac, sjokolade, våtservietter etc. Bærerne går foran så baggene ser man ikke i løpet av dagen. Det er derfor viktig å ha alt man trenger for dagen i dagstursekken.

Hovedguiden vår Wilson, var en voksen erfaren guide. Assistent-guiden het Evans. Totalt talte våre “hjelpere” 9 personer med bærere, kokk, assistent og guider.


Bussen med våre 4 gule bagger på taket


Machame Gate


Oversikt over ruten


Spente på Kilimanjaro

Etter at vi hadde skrevet oss inn i nasjonalparkens loggbok og bagasjen var fordelt på bærerne, startet oppstigningen. Første dag skulle vi gå 12 kilometer, fra 1800 m til 2900 m. Fjellet har fem klimasoner og vi startet turen med å gå igjennom regnskog som etter hvert fikk mer “fjell-preg”. Tempoet var rolig og det føltes greit. Vi spiste lunsj halveis. Deretter var det ytterligere noen timer med stigning før vi endelig så campen Machame Hut.  

Etter den obligatoriske innskrivningen i loggboken til rangeren som gjøres ved hver camp, fant vi teltene våre som alt sto ferdig oppsatt. Etter en rask vask ble det servert te og popcorn i mat-teltet vårt. Deretter gjorde vi i stand teltet for natten med liggeunderlag og soveposer før vi spiste middag, som var treretters. Suppe, fisk & ris og frukt til dessert. Guide Wilson tok deretter en kort pep-talk om hva som ventet neste dag med hensyn til etappe, klær, vær, utstyr etc. Det ble så en tidlig kveld. Mørket kommer raskt og allerede kl. 19 lå vi i soveposene.

 
Bærerne fordeler utstyr. Våre bager veide ca. 12 kilo men de bærer totalt 20 kg hver
 
Lunsj midtveis, i regnskogen
Mat-teltet vårt i forkant. Første glimt av toppen –  Uhuru Peak i bakgrunnen
 

Dag 2 – Machame Hut – Shira Cave
Vekking kl. 06.30 av Raphael, vår servitør og hjelper. Mama, Mama are you awake? Have you slept well?
Vaskevannfatet står klart utenfor teltduken og frokost serveres i mat-teltet. Først grøt, deretter egg, pølser og toast. Wilson vil tidlig i gang og allerede kl. 07.45 er vi klare til å starte på dag to mot Shira Cave. I dag skal vi gå 7 km, fra 2900 m til 3850 m og vi skal være fremme til lunsj.

I går gikk vi delvis sammen med det svenske paret og de canadiske jentene men i dag går vi bare oss fire. Dagens etappe viser seg og være svært bratt. Slik fortsetter det i kilometer på kilometer. Heldigvis går vi sakte (Pole Pole) og tar pauser ved behov. Temperaturen er god og jeg går i shorts. Solen er svært varm og det er viktig å smøre seg, noe som noen fikk merke… Kl. 13 ser vi endelig Shira Camp. For min egen del har jeg nå begynt å merke en gryende hodepine. Det hjelper litt med lunsjen som serveres men når Wilson kommer for å hente oss for en liten tur opp på nærmeste topp, velger jeg og slappe av i teltet mens de andre går. Dette hjelper heldigvis. Ved 17.30-tiden er det klart for middag. Denne består av suppe, spagetti med kjøttsaus og frukt til dessert. Etter den obligatoriske pep-talken med Wilson og hjelpeguide Evans, er det klart for nok en natt i teltet. Dag 2 er overstått.

Utover natten blåste det voldsomt og vi lurte flere ganger på om teltet ville bli stående.


Fra Shira Cave er det magisk utsikt mot Mount Meru (4566 m.o.h)

Dag 3 – Shira Cave – Barranco Camp

Nok en morgen hvor vi ble vekket 06.30. Dagens etappe er lang og går fra 3850 m og opp til Lava Tower på 4600 m for deretter ned på 3950 m. Totalt 13 km. Terrenget var greit og med solid vanninntak under veis gikk turen opp til Lava Tower hvor vi spiste den medbragte lunsjen, greit nok. Det var godt med en lengre lunsjpause her. Flere av oss begynte nå og kjenne at vi var høyere enn vi noen gang hadde vært før. Imidlertid var det nedturen mot Barranco Camp som førte til de største problemene. Denne gikk i høyt tempo og det førte til intens hodepine og lett kvalme for flere av oss. Vel nede på campen og med en solid middag, te og nattesøvn, gikk dette imidlertid over.

Barranco Camp er leiren man må bryte ved hvis man føler at formen svikter.  – The point of no return. Grunnet den svært bratte Breakfast-wall som er starten på morgendagens etappe og turens bratteste parti, og som klatres. Her er det vanskelig å gå nedover igjen.


Fortsatt ved godt mot etter en slitsom nedfart fra Lava Tower

Dag 4 – Barranco Camp – Karanga Camp
Nok en morgen med sol og fint vær og som vanlig ble vi vekket til frokost kl. 06.30. Dagens etappe skulle ta oss fra 3950 m til 4200 m og var på 13 km. Det startet brått og direkte med den beryktede Breakfast-wall. Den ser skremmende ut nede i fra men den gikk ganske greit å forsere. Vel oppe på toppen ble det en velfortjent pause. Vi har mobildekning og får sendt noen sms til de hjemme. Terrenget videre var ganske avslappende før vi fikk en bratt nedoverbakke hvor det var godt å bruke staver og så en laaaang oppoverbakke til campen.

Denne campen var avklimatisering for oss, så vi skulle overnatte. Mange velger imidlertid å kun ta lunsj her å så gå rett opp til “Base-camp”, for oppstigning til The Summit, samme kveld. Dette gjør at campen er litt roligere og det er mye mindre folk. Høyden merkes nå godt. Selv for den korteste tur rundt i campen må man gå sakte og puste godt. Glemmer man seg bort trengs det flere minutter på å hente seg inn igjen. Etter klargjøring i teltet, avslappning og en bedre middag – fortsatt spiser vi godt – ble det nok en tidlig kveld. (Middagen i dag besto av suppe, sprø pomes frit & kyllinglår og pannekaker til dessert). Tankene gikk til neste kveld hvor vi viste oppstigningen til Uhuru Peak skulle skje….

Dette ble den første natten hvor vi begynte å kjenne kulden. Lakenposene som lå nedpakket i bagen hele turen, hadde helt sikkert kommet til sin rett hvis vi hadde brukt dem …

Dag 5 – Karanga Camp Barafu Camp (siste camp før toppen)

I dag fikk vi sove en time lenger og ble først vekket kl. 07.30. Natten hadde vært kald og det var rim på innersiden av teltduken. Siste etappe før toppen går fra 4200 m til Barafu Camp på 4650 m. Turen tok 4 timer og etter en varm lunsj la vi oss for å hvile noen timer. Flere av oss merket nå hodepine. Diamox tabletter (mot høydesyke) ligger foreløpig uåpnet, da Wilson heller ønsket at vi skulle ta Paracetamol mot hodepine.

Natt til dag 6 og dag 6 – Barafu Camp – Uhuru Peak – Barafu Camp – Mweka Camp (4670 m.o.h – 5895 m.o.h – 3100 m.o.h)
Pakking av topptur-sekken ble gjort før middag. Deretter la vi oss til å sove fra kl 19 til 22. Etter vekking kl 22.00 serverte Raphael te og kjeks og kl. 23.00 var vi klare til å starte mot toppen.

Før vi reiste hjemme i fra hadde vi gjort en avtale oss i mellom om at selv om noen måtte snu, skulle de som klarte det fortsette mot toppen. Etter en brifing med Wilson ble vi enig om å ta med en ekstra guide. Da ville det bli lettere og splitte lag, hvis behov. En av bærerne – Johnson, kom inn som ekstra guide og vi hadde da tre guider på fire personer på vei opp.

Vi hadde brukt joggesko fram til nå men nå ble fjellskoene funnet frem. Med hodelyktene på plass og solid bekledning startet vi marsjen. Været var klart med en nydelig stjernehimmel og alt lå an til en flott tur.  Kosovo camp (4800 m) som er den campen som ligger høyest, passeres etter hvert. Etter kun få kilometer videre skjønte vi at vi var svært godt kledd, og at klær måtte av.  Over og under oss i den stupbratte fjellsiden så vi rekker på rekker av hodelykter. Tempoet oppover var lavt (Pole – Pole) og det var minimalt med stopp. Flere grupper passerte oss på veien oppover men vi passerte også noen, selv om vi beveget oss med museskritt.  Vi så folk som tydeligvis slet og vi så et par stykker som måtte hentes ned. Midtveis ut på natten begynte vi også å bli preget, det ble monotont og det ble kaldt, men det var bare å sette det ene benet foran det andre. Time etter time. Puste gå, puste gå… Er man uheldig og ser oppover ser man kun en endeløs rekke med lys (hodelykter), som aldri tar slutt. Det var vanskelig å skille hvor fjellet slutta og stjernehimmelen begynte.

Flere av oss merket nå høyden med kvalme og vondt i hode. Etter noe som virket som en veldig lang stund sa Wilson at det kun var 30 minutter igjen til Stella Point (5739 m.o.h), som er starten på isbreen på toppen av fjellet. Lettelsen spredde seg i gruppa og vi fikk det lille ekstra som skulle til for å nå opp til Stella Point. Der fikk vi med oss den nydelige soloppgangen. Deretter var det en liten stubb (170 høydemeter og en times gange), bort til The Summit, Uhuru Peak.  Det er kun halvparten av oksygenivået man finner ved havoverflaten, så det er viktig å gå sakte.


Målet er nådd! Både vi og guidene er kjempeglade :-)



Lettelsen og gleden over at vi alle 4 hadde klart  å komme opp var enorm 🙂 🙂 Det var utrolig vakkert på toppen med kraterkanten og isbreene, for ikke å snakke om utsikten. Vi ble på toppen en times tid og etter photoshoot var det klart for nedstigning. Først til Barafu Camp for lunsj (som det ble spist svært lite av for min del), deretter videre til Mweka Camp. Nedover forsvant hodepine og kvalme gradvis. Det skal sies om nedstigningen at den var tøff for knær og hofter og staver var en nødvendighet. Man har også gått hele natten og er i underskudd på søvn. Spesielt turen fra Barafu Camp til Mweka Camp, hvor store deler av turen går i et inntørket steinete elveleie, var lang. Men omsider kom vi til campen som ligger på 3100 m. Kokken hadde laget nydelig middag til oss, vi fikk kjøpt noen bokser Cola og alt lå an til mange timers lykkelig nattesøvn.

 

Dag 7 – Mweke Camp – Mweka gate
Etter morgenstell og en god frokost sang crewet Kilimanjaro-sangen for oss. Deretter var det 3 timers gange i regnskog og på grusvei ned til gaten (fra 3100 m til 1800 m). Turens første regnskur fikk vi også nå. Nedstigningen var minst like tøff i dag og lettelsen over endelig å se gaten var enorm. Noen Snickers på lur fikk meg ned de siste kilometerene.

 


Vel tilbake på hotellet ble det utdeling av diplomer. Foran fra venstre ses Wilson, Raphael og Johnson

Resten av dagen ble det velfortjent basseng og avslappning på Springland hotels. Neste dag går ferden videre til Zanzibar.


En fornøyd gjeng

Bestigningen av Kilimanjaro ble en fantastisk tur i et nydelig landskap. Følelsen det er å la alle unødige tanker og bekymringer  slippe og hvor de største bekymringene er å gå og gå, når neste måltid er og tanken på å krype inn i teltet og sove.  En opplevelse som som vi vil huske veldig lenge er overstått.


13 Comments

Marianne - Glimt av verden · 8. October 2017 at 15:05

Så flott at alle nådde toppen! Gratulerer med å ha stått på taket av Afrika!

    Laila Moltzau Andresen · 8. October 2017 at 15:34

    Takk skal du ha, Marianne. Det var en fantastisk følelse å stå der etter mye slit 🙂

GlobetrotterElisa · 13. October 2017 at 18:40

Når jeg leste dette, var det som å mimre tilbake til min egen tur opp til toppen – dag for dag! Akkurat slik du beskriver det, var min tur også bortsett fra at jeg kanskje hadde det hakket vondere under toppstøtet. Jeg slet ganske mye, men kom opp med god hjelp av både guider og andre i turfølget. Og gratulerer med ny blogg! Veldig fin altså 🙂

    Rundt Ekvator · 13. October 2017 at 18:46

    Ja, det var litt av en tur. Et minne for livet hvor alt man tenkte på var å gå, mat og søvn 🙂 Når jeg sto på toppen tenkte jeg at nå kan jeg kan klare alt 🙂 Tipper du også har et minne for livet 🙂
    Takk skal du ha med hensyn til bloggen. Må nok jobbe litt mer med den men deilig å være “selvstendig” 🙂

      GlobetrotterElisa · 13. October 2017 at 19:27

      Det første jeg sa da vi var tilbake i campen, var: “Den toppen bestiger jeg ikke en gang til!” He he, men man glemmer heldigvis smerte ganske fort. Sannsynligheten for at jeg tar samme topp en gang til, er jo ikke så stor (men man skal aldri si aldri), men jeg drømmer jo stadig om topper i samme skala. Det var helt klart et minne for livet 🙂

        Rundt Ekvator · 13. October 2017 at 19:39

        Skjønner hva du mener, ja. Selv om Seven Summit er en liten drøm 🙂

Wanderlust by Jona · 5. May 2018 at 17:57

Thank you so much for this post! Kilimanjaro is on my bucket list so it was so interesting to read about your experience! totally want to book a trip there tomorrow, haha 😉

Renate Sandvik · 7. May 2018 at 09:33

For en fantastisk følelse det må ha vært å nå toppen! Bra jobbet til dere alle! Jeg drømmer veldig om denne turen selv, så det var fint å få et lite innblikk i dag-til-dag-opplegget deres. 😀

    Rundt Ekvator · 10. May 2018 at 12:40

    Det kan absolutt anbefales. En av de mest speseille tingene jeg har gjort 😉

Jørn - Bilivoka · 2. June 2018 at 13:49

Dette hørtes ut som en fantastisk tur. En venn av meg måtte gi seg 200 meter fra toppen, så flott at dere alle kom helt opp. Har kjempelyst til å reise hit selv og det kommer definitivt til å skje en gang i fremtiden, men det må nok bli litt tid til, da reisebudsjettet og feriekvoten er brukt opp for i år…

Veldig fint å kunne lese om hvordan det er å gå turen så man får et inntrykk av hvordan hele reisen er og ikke bare det å stå på toppen 🙂

    Rundt Ekvator · 16. June 2018 at 14:26

    Turen var utrolig flott og når endelig sto på toppen følte jeg at jeg kunne klare alt. Turen anbefales absolutt 🙂 Takk for hyggelig tilbakemelding 🙂

Reiselykke · 30. June 2018 at 18:25

For en fantastisk følelse det må ha vært å komme seg helt til topps! Så fint at alle fire klarte det, også 🙂

/Mette

    Rundt Ekvator · 9. July 2018 at 20:35

    Ja, det var utrolig herlig å endelig stå på toppen. Glad vi alle klarte det. Det hadde vært leit hvis noen måtte bryte. Anbefales 🙂

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *